Book samtale

En påske ute av kurs - veien tilbake

Apr 11, 2020
Det er 1. påskedag 2020. Ute er det en mellomting mellom snø og regn. Det er overskyet og grått. Jeg hører regnet sildre ned gjennom takrennen i stuen med utsikt utover fjord og fjell, og byen jeg bor i. Det er en sånn Zen-lyd, rennende vann som vanligvis gir meg en beroligende følelse, men nå er det ikke sånn. Jeg kjenner meg heller litt urolig.
 
De siste dagene har egentlig ikke vært særlig gode, selv om jeg har vært sammen med de jeg er aller mest glad i. Dagene har tvert om vært litt slitsomme, jeg har kjent meg tappet for energi. Jeg som vet veldig mye om hvordan vi skaper vår egen energi – og hjelper andre til å gjøre det samme – kjenner at det butter i mot å skape min egen. Hva er det som ikke stemmer, hva er det som gjør at jeg ikke holder flyt og fokus.
 
Plutselig slår det ned i meg. Jeg er i ferd med å drives ut av kurs, i ferd med å miste fokus på det som er riktig og viktig for meg på min vei. Jeg holder på å bli fanget i et mål som ikke er bærekraftig for meg, og som ikke motiverer meg. Jeg har egentlig satt det for å matche et miljø jeg er en del av. Et miljø som er fantastisk på mange måter, men som jeg erkjenner drives av krefter jeg ikke vil drives av. Jeg blir lettet når jeg tillater meg å erkjenne at det er sånn det henger sammen, at det er derfor jeg mistet energien og driven en periode. Jeg drives av mening, helhet og kvalitet. Det som er bærekraftig, i mange dimensjoner. Jeg blir ikke motivert eller inspirert av et mål om omsetning. Det har jeg visst i mange år, men likevel satte jeg dette målet som ikke motiverer meg, og jeg fortsatte å jobbe for å nå det. Det er fordi jeg er vant til å ta ansvar og jobbe mye og hardt for å nå mål når de først er satt. Det er et gammelt mønster som jeg kjenner, men det er lenge siden jeg har gått i fella sånn som de siste par ukene og jobbet hardt for noe som egentlig ikke er viktig.
 
Nå når jeg erkjenner at målet ikke er mitt, er det bare å justere, og gå tilbake til den stø kursen som er min, og som er bærekraftig for meg. Den innebærer å jobbe smartere, ikke hardere, og den bringer meg fremover i riktig retning.
 
 
For det er viktig at målene vi setter for oss selv er forankret i egne verdier og visjoner, det som er viktig og gir mening. Det er der motivasjonen er. Det er der den bærekraftige veien er. Som ledere er vi vant til å sette mål på vegne av organisasjon, men sjelden for oss selv. Det ser jeg ofte hos ledere når vi starter å jobbe sammen i prosess. Å sette egne mål sitter lengre inne, og det krever en viss innsats og noen ganger litt tårer å komme til kjernen i hva som er gode og økologiske mål. For å finne de må vi roe ned, kjenne etter. Hva vil jeg egentlig.
 
Men den veien er verdt å gå, for den kan føre deg til en mer balansert og bærekraftig hverdag der du har mer av det som er bra for deg. Det som er bra for deg, er også bra for andre, for da kan du være den beste versjon av deg selv som også kommer andre til gode. Vi har alle mønster vi gjentar i livet, bevisst og ubevisst. Jeg har mine, du har dine. Det er en del av det å leve. Jeg er sikker på at du kan kjenne deg igjen, at det er noe du gjør gang etter gang selv om du vet at det ikke er bra for deg.
 
Når du tar deg selv i en sånn situasjon er det viktig å ikke gi deg selv juling. Spør heller deg selv hva det er du trenger nå for å komme på rett spor igjen, og gi det til deg selv. Ingen er perfekte, vi går alle i fella innimellom. Som en kunde sa til meg, det er litt godt å høre at du også som kan alle disse verktøyene og lærer de bort, kan oppleve ubalanse i hverdagen. Sånn er det, balanse er ikke noe statisk, det er noe vi skaper kontinuerlig, i dialog med oss selv og verden rundt oss. Jeg vet hva jeg trenger nå for å komme på rett spor igjen. Jeg har verktøyene og alt som trengs. Jeg måtte bare ta meg tid til å kjenne etter, og minne meg selv på det. Hva som er min vei fremover. Ute skinner sola igjen.